Lørdagskvelden hadde Gåte som headlinere og publikumsmengden økte betraktelig utover kvelden. Når hovedpoenget med å være på Riddu er å få nye og annerledes musikalske uttrykk, ble siste kveld ganske så perfekt.
      For min del startet kvelden med en en hyggelig overraskelse: Ulla Pirttijärvi hørte jeg joike med ungene under barnefestivalen - men dette var noe ganske annet. Den lille kroppen gjemmer en vanvittig stemme, og her hadde hun med seg et band som visste å gi den stemmen rom og bakgrunn nok til virkelig å komme til sin rett. Ulla joiker barna sine og New York med den like stor innlevelse og overbevisning. Det er vakkert fengende og spesielt.
      Men det ble ikke dårligere med Ingor Ánte Áilu Gaup; som stilte med "en haug musikere" på scena. Blant andre Håkon Rundberg på saksofon og Kristin Mellem som begge satte sitt tydelige musikalske preg på kvelden.
      Og snakker vi om urkraft, kan jeg like gjerne si det med en gang: Her er en kar som virkelig har krafta i sin reneste form. I form av en fantastisk stemmeprakt, og ditto utstråling fra scena. En knallgod konsert fra en spennende musiker, som ligger litt tyngre i magen enn Pirttijärvi. Når det i tillegg er så tydelig at musikerne storkoser seg på scena, kunne det jo ikke bli annet enn bra.
      Men lørdag hadde flere nye og spennende konsertopplevelser å by på. Yat Kha fra Tuva i Sibir er noe så merkelig som et rockeband som bruker strupesang kombinert med tradisjonelle folketoner. Det høres fryktelig sært ut, men fungerer som bare juling.
      Det åpna med gjestevokalist Urna på scena, som jeg beklageligvis gikk glipp av tidligere på kvelden. I en lang rekke gode sangere troner hun hun desidert på toppen blant dem som har sunget på festivalen. Det gikk nesten kaldt nedover ryggen. Fantastisk.
      Men dyp strupesang som får bakken til å dirre gjør seg definitivt godt med progressiv rock i bunnen. Yat Kha ble enda et høydepunkt under festivalen.
      Likevel: Det var Gåte de fleste var kommet for å høre. Vaktene hadde sitt fulle hyre med å holde folk unna scenekanten da det populære bandet kom. Og sjarmerte oss i senk.
      Vokalist Gunhild har allerede vunnet vanvittig mange hjerter, og her får vi se hvorfor. Hun synger ikke bare vakkert, men nesten overjordisk, sammenlignet med huldra som hun er blitt gjentatte ganger.
      Koblingen hard rock og norsk folkemusikker spesiell, og resultatet er særegent og vakkert, rått og tungt. Gåte ble det høydepunktet vi hadde ventet på, og den perfekte avslutninga på en særdeles vellykket musikals reise gjennom kvelden.
      Jeg er nødt til å nevne Lydteamet til slutt. Jeg har aldri vært på en utendørs festival med så mange ulike artister og lydbilder - der lyden har vært så perfekt som her.