Fra første scene fester Helge Jordal som Tevje grepet om sitt publikum. Han er glitrende i sitt slentrende skuespilleri, synger godt og har det glimtet i øyet alle må falle for.

Det er ei solid forestilling Hålogaland Teater og Tromsø Symfoniorkester har skapt. For teatret er det utvilsomt et lykkelig valg å ha valgt et samarbeid som dette. Her får vi en musikalsk tyngde som gjennomsyrer hele forestillinga. Det store orkesteret de fleste har grunn til å misunne HT å få jobbe med, er satt sammen av meget dyktige musikere. Det ledes på en utmerket måte av Morten Michelsen som også fremstår som en fortreffelig solist på sin klarinett. Her er balanse og dynamikk, og Atle Halstensens arrangementer lagt tett opp til de jiddiske musikktradisjonene bidrar til å skape den autentiteten som også understrekes av Lars Jacob Holms koreografi. Også her er det tradisjonene som får lov til å bestemme mange av valgene som er gjort.

Mer jødisk
Dette bidrar til å fjerne mye av det Broadway-preget som «Spellemann på taket» ofte har hatt, og det er jo også en Broadway-musikal den opprinnelig var. Dette går imidlertid an å glemme, i alle fall tidvis, i den solide utgaven som hadde première i Tromsø i går.
    «Spellemann på taket» tar oss med til den lille byen Anatevka i Ukraina, en slags østeuropeisk Kardemomme by der den jødiske kolonien lever i fullkommen harmoni med de andre innbyggerne.
    Melkemannen Tevje sliter med å få jobb, familie, kone og fritid til å gå opp. Han sliter seg gjennom hverdagen med problemer og atter problemer. Tevje har kun en skikkelig venn som han rådfører seg med; Vår Herre.

Nye strømninger
Året er 1905, og nye strømninger er på vei. De gamle familietradisjonene står for fall, gifteknivene kan bli arbeidsløse ettersom ungdommen tar til å velge ektefeller sjøl. Men verre er kanskje de storpolitiske endringene og tsarens jødepogromer.
    Med en lokal politimester av beste Bastian-tradisjon, blir forfølgelsene i begynnelsen gjennomført mest symbolsk, men det tetner seg til. Og den flotte scenografien satt sammen av «reiseeffekter» lar oss aldri glemme den skjebne som venter det jødiske samfunnet. Menneskene vi følger gjennom fortellinga må til slutt flykte og splittes opp.

Endring
For Tevje er både mikro- og makrokosmos i endring, og han liker det ikke, sjøl om mye av sjarmen til denne historien nettopp går på hvordan han tilpasser seg. Alltid finner han et bibelsitat som kan passe i sammenhengen.
    Fortellinga er ei lun og humoristisk historie om et lite samfunn som blir utsatt for både ytre og indre påvirkning, om hvordan mennesker takler endringer, både de som presses på utenfra og de som kommer innenfra. Denne konflikten formidles utmerket av Helge Jordal, og Maryon Eilertsen er også flott som hans kone. I det hele tatt er det kvaliteter i skuespillerensemblet som gjør at forestillinga klare å bringe oss en feiende flott folkelivsskildring, med frodige og flotte figurer. Dette bidrar også Ragnar Olsens flotte nye oversettelse til nordnorsk til. Ingenting ille sagt om Hartvik Kirans som har rådd grunnen i norske oppsetninger i flere tiår. Men det er likevel ikke til å komme forbi at Ragnar Olsen har gitt den et språk som i dag føles langt mer levende.