"Usedvanlig sjenerøs, varm og menneskelig forestilling", skriver Nordlys' teateranmelder Ellen Pollestad og gir terningkast 5.

Livsbejaende, stemningsmettet og rent ut glitrende musikalsk sett. Orkestret står bunnsolid løpet ut; samarbeidet med Tromsø Symfoniorkester er en lykkelig liten genistrek.

Atle Halstensens musikkarrangementer tett opp mot jiddiske tradisjoner, sørger for atmosfære og koloritt; de er mektig stemningsskapende. Når man så har en virtuos på klarinett, Morten Michelsen, som også er musikalsk leder, en kapasitet som fiolinist Kristin Mellem som Spellemannen selv, og en sangkraft som Sverre Kjelsberg på scenen; da må det bli bra.

Musikalitet gjennomsyrer hele ensemblet, i særlig grad når de synger samlet.

Hengivent grep
Men selvsagt er det Tevje i Helge Jordals skikkelse, det hele står og faller på. Helge Jordal grabber om rollen med stor ømhet og empati, og blir med sin hengslete apparisjon og hengivne grep om skikkelsen det helt sentrale midtpunkt. Helge Jordal har vitaliteten og energien som sørger for flyt og fremdrift. Han gir oss et nyansert bilde av denne varme og elskelige melkemannen av en sliter, med sin tro og menneskelige svakheter, der han vrenger øynene mot himmelen og disputerer direkte med Vår Herre.

Mang en fundamentalistisk fader kunne ha mye å lære av Tevje, som kan kunsten å gå på akkord med seg selv der han argumenterer med «på ene og på den andre side», og tilpasser seg, ikke uten protester, den nye tid. En tid da giftekniven (passe geskjeftig spilt av Guri Johnson) er i ferd med å utspille sin rolle i det patriarkalske samfunn; her velger døtrene ektemenn selv.

Motvillig ser Tevje på at først Tzeitel velger seg den fattige skredder Motel, dernest Hodel den revolusjonære Pertsjik, men han gir sin velsignelse. Tevje er ingen hard mann. Han er ømskinnet og oppriktig glad i familien sin, noe døtrene har utmerket kjennskap til og trekker veksler på. Men da Chava velger en ikke-jøde, blir det likevel for mye for Tevje.

Humor og spenst
Det skorter ikke på humor i forestillingen, og kostelig er sekvensene med den giftekåte forsmådde beiler av en gammel slakter i Bernhard Ramstads skikkelse. Tevjes «drøm» blir et fikst og forfriskende innslag i forestillingen, der både Tzeitels bestemor, slakterens avdøde hustru og andre gjenferd, stiger fram fra røyk og kister og advarer mot det arrangerte ekteskap.

Her er en eim av Den grønnkledde og det gyntske univers; riktig så spenstig det hele.

Et visuelt høydepunkt er bryllupsfesten under baldakinen. Og flaskedansen forut. Lars Jacob Holm har et imponerende grep om koreografien.

Rørende er kjærlighetsduetten mellom Tevje og Golde (småbryskt, men varmt spilt av Maryon Eilertsen) etter tjue års ekteskap. HT fokuserer på kjærligheten og det hengivent menneskelige i sin oppsetning av Spellemannen.

Symbolladet
Rører ved en gjør også sluttscenen, oppbruddet fra landsbyen Anatevka. Truslene fra tsartidens pogromer har hele tiden ligget latent; symbolisert ved Alsakers fine og funksjonelle scenografi med de meterhøye kofferter mot himmelen. Befolkningen tar sin skjebne med fatning. Oppbrudd mot mange reisemål, familie og naboer splittes.

Oppsetningen er ikke fri for tendenser til overspill, og litt språkgrums og annet støyende smårusk fikk man også med seg på premieren. Det vil sikkert gå seg til etter hvert, samspillet likeså. Teatret fokuserer på det menneskelige aspekt i en forestilling som både er underholdende og meningsfylt.

Inderligheten og ektheten er vel ivaretatt, en underliggende sår tone likeså.