En skikkelig humørpille i snøslaps og høstmørke, var denne happeningen av ablegøyer i fri dressur på Lillescenen. Et overflødighetshorn av burlesk og ellevill humor, frydefull komikk, kostelig mimikk, infam satire og ironi, bisarre parodier og surrealistiske kostymer.

En blanding av kabaret og revy, stunts og mye annet rart, humor og alvor. Her er ingen rød tråd; det spriker og flagrer i alle retninger, tekstgrunnlaget er ikke alltid det mest overbevisende, og alt er ikke like gjennomarbeidet.

Smittende entusiasme
Men det beste er utrolig bra og hikstende fornøyelig, og vi faller for skuespilleres uforstilte og velopplagte spilleglede. Teatret disponerer komikere av rang, som sjenerøst strør om seg med overskudd og smittende entusiasme, mens musikertrioen står som selve bærebjelken i forestillingen.

Det er Kongelig åpning ved en usedvanlig begredelig Mette Marit i Kari Reigstads skikkelse, som trekker silkebånd i rødt, hvitt og blått gjennom salen og klipper snorer som en åndssløv robot. Parodien er infam; apparisjonen miserabel. Duknakket lutrygget, inntilbeins i joggesko, mens håret ligger stramt og skinnflatt mot issen, eller dekkes av en reddsom sort pløsehatt den britiske dronningsmoren verdig. En innett studie i kroppspråk og fakter, som fortsetter i Prinsessekolen og møtet med en overstadig vennlig Liv Ullmann, Kristine Henriksen, i caps og silkeskjorte. «Bruk gråten», oppfordrer sistnevnte, mens førstnevnte priser «den gode samtale», og ellers finner det best å ta avstand fra alt.

Komisk talent
Maryon Eilertsen er praktfull som eksaltert Moder Jord i Månestråle, en utvidet new age-passasje med forening av vin og levende ost inkludert. Med hippigevanter og dingel dangel fra topp til tå, er skuespilleren i praktslag og nekter seg intet.

Sven B. Syrin er en nådegave av komisk talent med herlig mimikk. Virkemidlene kan være minimale, et forundret storøyd blikk, et hevet øyenbryn; effekten maksimal. Her er timing og treffende presisjon som i (stil)studien Den ensomme veranda. Og så bør man oppleve danseren Syrin med riverdance (!)

Sexy glansnummer
Hele kvinnesiden på teatret stiller som sexy sparkepiker med glitter, glamour, silke og nettingstrømper i den forrykende, rocka Stolleken. Og gjett om de kan danse og sparke fra seg! Her er det tempo, trøkk og presisjon i glitrende koreografi. Nummeret sitter som et skudd! «Hey, sisther!», smeller og svinger de fandenivoldske, forførereriske glamorøse med tyggis og knallrøde leppesmil, mens en forundrerlig skikkelse har smøget seg inn bakfra og koper taus og paralysert på balletten. Tegneseriefiguren Simphson, for anledningen utstyrt med noen helt spesielle attributter. Da knekker bare salen sammen i latter.

Mye sprøtt og vanvittig på kostymesiden bidrar til å skape noen herlige sceneskikkelser. Maryon Eilersen i polstret turkis fuskepels, oransje skaut og ditto andeføtter, er en av dem. Her er det i hvert fall ikke forfengeligheten som har vært avgjørende for klesvalget.

Ramsalt nordnorsk
Når hun og Guri Johnson smeller i med ramsalt nordnorsk humor byltet sammen i en og samme islender, får vi et gjenhør/gjensyn med parodien på mannen, og nordlendingen i sær – med Tramteater-Liv Aakvik blant tekstforfatterne.

HT-gjengen har hentet inspirasjon fra mange hold, og krediteres gjøres de som følger: «Kjerstiericsson-britneyspears-johnnycash-livaakvik-rolfjacobsen-janeggum-ericbogo sianchaplin-hammarskjold-dostojevskij-brecht-olsen-gnujokkesyrin.»

Her er mye country, men også diktlesning – Guri Johnson i 11. september, mens Sverre Kjelsberg synger sterkt om Den som ikkje høre. Frode W. Gunnes er glad og bekymringsløs dressmann i No Problems, om det bare ikke hadde vært for disse forstyrrende nyhetene på TV. Det er ikke alle poeng som sitter like godt, men Svenn B. Syrin tar løs i fullt skimundur med bryskt å forkynne: «Det va æ som brakk staven i –82». Og dermed følger en halsbrekkende seanse med implantasjoner, kloning og donasjoner medbringende en flådd kanin.

Mer – Takk! Syngende silkedamer, rokokkopiff, Kollen toogåtti og Heia TIL! Jo da, det er spenn over natta på HT. Det er en sann lise å møte skuespillere som åpenbart fryder seg på scenen, og spiller av rent overskudd. Entusiasmen smitter. Vi lar oss så gjerne forføre og nyter den befriende latteren. Måtte det bli flere hotte netter utover vinteren!